Beklager, dette er eneste bilde. Var travel, med gjester.

Hjorten er din beste venn, den vil deg bare vel. Et fantatisk kjøtt, med kraftig og særegen smak og flott munnfølelse. Så godt er hjortekjøtt, at de fleste biter er dugandes til søndagsmiddag. Små ribbestykker, avskjær fra nakke, skanken og alt mulig annet er grytegull, så lenge det får kokt lenge nok.

Denne oppskriften er inspirert av våre engelske venner, som er så flinke med viltkjøtt. En kraftig hjortegryte med rødvin, bitter sjokolade og et snev av bringebæreddik!

Til én kilo grytekjøtt av hjort (nok til 4 mennesker).

God stekeolje
Litt mel med salt og pepper
150 g lettrøkt sideflesk eller bacon, i gode biter
1 stor løk eller en neve sjalottløk, hakket
2 fedd hvitløk, i skiver eller hakket
2 selleristælker, hakket
2 store gulrøtter, i gode biter
1 liten kålrabi, i gode biter
5 dl rødvin
5 dl liter mørk kraft av storfe eller vilt
2 laurbærblader
Noen stilker timian
2 ts bringebæreddik
25 g mørk, bitter sjokolade (70%), finrevet
Salt og pepper

Stek baconet på middels varme i litt olje i en stor, bred gryte eller panne. Legg flesket til side når det er gyllent. La fettet være igjen i pannen.

Rull hjortekjøttet i melet, brun det i pannen, legg til side.

Ha i litt mer olje og surr alle grønnsakene til de er fine og blanke.

Ha i bacon og hjortekjøtt og hell på vinen. La det koke opp og skrap opp alle godsakene fra bunnen.

Ha i kraft, laurbærblader og timian.

La dette putre på svak varme i halvannen time, eller til kjøttet er som du vil ha det.(Du kan også ha det i ovnen,under lokk, på 160 grader, like lenge).

Ta ut kjøttet og slå av varmen. Ha i bringebæreddik, dryss over sjokolade og rør den forsiktig inn.Smak til med salt og pepper.

(Skulle sausen bli kornete må den siles, så hvis du har tid og lyst anbefaler jeg å helle gryten i et dørslag over en gryte, legge kjøtt og grønnsaker til side og gjøre sausen ferdig for seg. Hell den over etterpå, og pass på at alt blir dekket).

Serveres med en god potetmos og noen skikkelige grønnsaker. Kanskje rosenkål eller grønnkål er tingen.

Rødvin: Et eller annet fra Rhone, som tåler både sødme og viltsmak.

Dette er en rett som burde passe de aller fleste. Alle elsker hjort, og sjokoladen utfyller kjøttet på en interessant måte. Bringebæreddiken gir et nødvendig syrebitt og litt god fruktsmak. Knakende godt.

Oppskriften er vel egentlig basert på noe Gordon Ramsay gjorde en gang, tror jeg, men jeg er ikke helt sikker. Tanken på sjokolade og bringebæreddik har jeg i alle fall ikke funnet på selv.

Innbydende, om enn noe slafsete

Yotam Ottolenghi er en skinnende vegetarianerstjerne på Londons restauranthimmel, gjennom sitt virke på Ottolenghi. Bøkene hans er også smekkfulle av gode og enkle oppskrifter, i tillegg til at han leverer til Observer Food Monthly og Guardians nettsider.

Dagens rett er en fyldig og rik salat, som kan brukes som meze eller som egen rett, med tomatsalat og brød til. (Et glass Muscadet er heller ikke dumt).

Få råvarer med masse smak

Ett blomkålhode holder til to mennesker som egen rett, 4-6 som meze.

5 dl solsikkeolje
1 blomkålhode, delt i fine små buketter
4 vårløk, skåret i tre deler
90 g tahini (sesampasta, ta den lyseste du finner)
75 g yoghurt (tyrkisk eller gresk type, 10 %)
15 g finhakket persille
15 g finhakket mynte, pluss noen blader til servering
1 fedd hvitløk, knust
Saften av en halv sitron
1-2 ts granateplekonsentrat, pluss mer til servering
salt og pepper
1 dl vann

Stek noen av blomkålbukettene i oljen til de er gyldne, pass på at de ikke blir brent. Legg dem i et dørslag og strø litt salt over. Stek resten av blomkålen i porsjoner på samme måte.

Stek vårløken raskt i oljen, brent vårløk er svært bittert, så pass på.

Bland tahini, yoghurt, urter, hvitløk, granateplekonsentrat og sitronsaft. Det tykner raskt, og det er meningen. Bland i vann, litt etter litt, til det får en flytende konsistens – omlag som honning. Smak til med salt og pepper.

Bland inn grønnsakene og smak mer til med krydder og sitronsaft.

Ha alt på et serveringsfat, drypp over granateplekonsentrat og pynt med mynte.

Jeg kan love en velsmakende og original rett, som garantert imponerer bereiste venner.

Mykne en løk og et fedd i olje, ha oppi kotelettene i terninger og brune dem, krydre med salt, pepper og eventuelle tørkede urter, ha oppi rødvin og koke helt inn, hive i en boks helt finhakkede tomater, koke i en time. Eventuelt har man i tillegg med grønnsaker – typisk italiensk ville være erter, jeg liker jo gulrøtter og andre rotfrukter, eller man blander inn frest squash eller paprika – for eksempel.

I denne retten er valget av vin helt essensielt. Jeg har selv prøvd meg fra begge sider av skalaen – en gang med en utrolig robust Primitivo – det ble en svært mørk gryte, med masse smak og dybde. Sist brukte jeg en Pinot Noir fra Cotes d’auxerre, og da ble gryten lys og lett, med mer subtile smaker. Fint å huske når man skal krydre.

Og så minner vi oss selv om at vi bare bruker vin vi ville like å drikke i matlagingen vår.

Spennende spennende, min første pose med oksehale (halal, må vite, femti kroner kiloen). Det må bli en gryte, det.

Her lener jeg meg tungt på min fillete Cucchiaio d’Argento (finnes også på norsk som Sølvskjeen).

Nå gjør jeg det littegranne annerledes, ved å vende kjøttet i mel og brune det separat, samt å avstå fra pancetta (da blir det for fett, tenker jeg) og hvitløk (tomt i skapet). Men altså: Gulrot, løk, selleri, kjøtt, kraft til det dekker, koke i tre timer.

Slik så det ut når det akkurat hadde kokt opp:

Det begynte raskt å lukte snadder, og følelsen av stille forventning er sterk og god.

Etter to og en halv time ser det slik ut:

Utrolig godt med den kombinasjonen av fett, gelatin, protein og smakstilsetninger. På tide å tenke på hva man serverer ved siden av. Simpelthen poteter og gulrøtter?

Slik ble det til slutt:

Med drøye tre timers koking ble de fleste bitene perfekte; løsnet fint fra beinet og var nydelig møre. Sausen silte jeg og skummet av mye fett. Den var likevel utrolig rik, helt på grensen for hva som er tilrådelig, akkurat slik jeg liker det.

Kokte poteter og gulrøtter er perfekt tilbehør. Potetmos ville blitt for mektig til den feite sausen.

Konklusjon: Dette gjør jeg igjen. Neste gang tilfører jeg sausen litt syre. Enten til slutt, eller bruker vin i kokingen.

Forøvrig er dette mat som treåringer liker i teori, ikke i praksis. Men det var visst himla tøft å ha hale til middag.

Problemet for meg er deiger, og særlig paideiger. Viestad hoster opp en enkel og liketil en, som jeg var godt fornøyd med i kjøleskapet.

Eplene var mye morsommere:

Brant meg litt, men ikke mye. Klarte heller ikke legge dem pent i paiformen (har ikke ovnsdyktig panne for øyeblikket).

Deigen viste seg umulig å få til å henge sammen, så den ble lagt stygt på. Og den var for tung for en tarte tatin etter min mening. Men mor og barn likte kaken (som jeg ikke har bilde av), så da er det vel greit.

Neste gang bruker jeg butterdeig fra fryseboksen.

Kjøttet serverer jeg med en solid bit isbergsalat og blåmuggdressing;

- God blåmuggost (gjerne rocquefort eller Stilton)

- En dash rømme eller creme fraiche

- Et par drag av pepperkverna

- Røkt spansk paprika (gjerne sterk type)

- Kanskje litt majones for konsistens

Og så husker jeg å legge salatbiten min (kanskje så mye som et kvart hode) med den buede siden ned, så dressingen renner inn i krinkler og kroker.

Til dette smaker det godt med 50/50 Senor og Cola. Eller ikke.

Det er et eller annet med hva som skjer når en liten knott i Vålerenga-dress får fri tilgang til et ferskt brød.

Først tenke litt, så finne ut at man må gripe tyren ved hornene!

Synes det er søtt, jeg.

De enkleste smørkjeksene verden har sett lager du deigen til mens middagen står i ovnen:

80 gram usaltet temperert smør
120 gram mel
50 gram sukker + 15 gram til strøssel
Revet skall av en halv sitron

Først mel, så smør, så sukker, så sitronskall, blande godt.

Lag to-tre ruller av deigen, skjær i skiver, trykk dem gjerne litt flate, de skal ikke være mer enn en centimeter tykke.

Dryss på resten av sukkeret, sett dem på smurt bakeplate.

Pass på at ovnen holder 200 grader, slå den av og sett inn kjeksene. La stå til ovnen er helt kald, og hey presto! Kaker til kaffen!

Himla gode, også.

Vi har vel alle hørt om raringer som ikke kan bruke en ostehøvel, eller skrullinger som tar sursild på frokostblandingen, men min personlige favoritt er hentet fra http://goscandinavia.about.com/od/restaurantsdining/a/cuisineandfood.htm

Jeg klarer lissom ikke la være å fnise når jeg leser:

“If you’re visiting Norway or Denmark, have some cured salmon in a good restaurant. Smoked salmon is a popular Scandinavian delicacy. Try some Fiskepudding for dessert (Recipe: Norwegian Fiskefarse/Fiskepudding)!”

Dette er sånt som gjør meg i godt humør.

Så det var en skuffelse for meg å oppleve slett service på St. John. Ingen mulighet til å klage på hovedretten til fruen; en fraværende kelner, egentlig. Ingen som tar bestilling på dessertvin, og en maitre d’ som ikke dukket opp før vi var klare for regningen.

(Her må det sies at han var vennlig og trakk fra fruens hovedrett og begge dessertene og var generelt beskjemmet. Skulle bare mangle i en restaurant med skokkevis av utmerkelse, tusen AA-rosetter og en Michelinstjerne).

Men totalopplevelsen er nå én ting; maten noe annet. Noe helt annet.

Den mest kjente retten til St.John er grillede margbein, og det med god grunn. Gud bedre så godt det var. Fire beinbiter som man kan skrape margen ut av, to toastskiver (surdeigsbrød, dah), nydelig røkt salt og en perfekt balansert salat med persille, sjalottløk, kapers og eddikdressing. Uten tvil de beste margbeinene jeg noensinne har spist.

Kona tok ypperlig lammefiletcarpaccio med knollsellerisalat. Godt, men vel mye pepperrot i salaten.

Til hovedrett tok hun en flyndre med bakt fennikel og grønn saus. Den var nydelig, men for et menneske med smørfobi var det trøblete at alt badet i smeltet smør. Så, du veit, ikke bra at det ikke var mulighet til å få hjelp. Dustekelner.

Men MIN hovedrett!

Beklager tommelen, måtte ut og stjele bilde asså, så det ække min.

Vadefugl, du! Woodcock heter pippen, på norsk er vel det rugde? Sjelden mat her til lands, men mye brukt i England opp gjennom årene.

Fuglen kom helstekt, med hodet perfekt splittet og servert på siden. (Jeg følte meg lite ikke tøff i trynet da jeg sugde ut den lille fuglehjernen, da)! I tilleg var innmaten brukt til en pate, som ble servert på et lite stykke toast.

Selve skroget var ypperlig behandlet, et snev av rosa, perfekt hengt, korrekt forsiktig krydret. Rett og slett en opplevelse av en annen verden. Slik går det altså an å gjøre det, hvis man virkelig vet hva man gjør. Jeg vet ikke hva jeg kan si, annet enn; løp og kjøp!

Dessertene var søte og gode, men led under dessertvinen vi ikke fikk lov til å bestille av den franske klovnen.

Så, St. John har et fantastisk kjøkken, men ikke god service. Jajamenn. (Det kan jo være at noe av problemet skyldes at Fergus Henderson har pådratt seg Parkinson’s. og derfor ikke kan ta sine skift lenger.) Konklusjonen og anbefalingen min er altså å prøve å få seg et måltid her, men ikke å forvente spesielt god behandling. Og ta med dessertvin på innerlomma.